Når burde man få barn?
Dette er et spørsmål som mange stiller seg selv, men som er bortimot umulig å svare på. Det er så individuelt!
Noen føler seg klare for barn når de er 18, andre når de er 40, og de fleste et sted midt i mellom 18 og 40. Noen kjenner seg aldri helt klare. Det finns ingen fasit svar.
Ofte kan den ene parten i forholdet kjenne seg klar mens den andre ikke gjør det, og dette kan være vanskelig å akseptere, og virkelig sette et press på selv det beste forhold.
“Jeg visste at jeg var klar for barn den dagen jeg fylte 24 år.
Jeg elsket min Micke og trodde at han var like klar som meg for å starte en familie. Vi hadde tross alt vært sammen i 8 år, og han var så flink rundt søskenbarnene sine. Det virket som han likte å ha barn rundt seg.
Men da jeg fortalte at jeg ikke planla å fortsette med mini-pillene mine ble han helt stiv og sa at han ikke engang visste om han ville ha barn i det hele tatt.
Jeg ble helt satt ut. Det var jo Micke jeg ville dele hele mitt liv og framtid med!
Det har nå gått seks måneder og vi har pratet mye om oss, forholdet vårt, framtiden vår, og hva vi vil gjøre med livene våre. Micke har forandret seg noe, i hvert fall blitt litt mer åpen ovenfor tanken på barn, selv om han fortsatt ikke er helt sikker.
Vi skal gi det et år til, da jeg kommer til å være ferdigutdannet, så får vi se. Jeg vil ha barn og om Micke ikke vil det så får vi se hva som skjer videre.”
Må man være ferdig med videregående, høgskole eller ha en fast jobb?
Det finns ingen regler. Det er opptil hver enkelt. For meg personlig hadde det kjentes ganske rart å skaffe en familie uten å ha en fast jobb.
Men i dagens Norge er et fast jobb ingen selvfølge og mange vil ikke vente.
Jeg ser det dog som smart å i alle fall avslutte den videregående utdannelse innen man skaffer seg en familie.
Men igjen, det er du som avgjør!
“Jeg og Per bestemte oss for å prøve å bli gravide etter at vi begge hadde fylt 29 og flyttet inn i vårt nye hus.
Alt kjentes så bra og jeg ble så glad når jeg tenkte på at vi kanskje skulle bli en liten familie snart… kanskje til og med det her året! En liten jule-baby, tenk så koselig!
Men Per var ikke like entusiastisk og syntes ikke det var spesielt interessant da jeg drømte høyt om barn og snakket om barnenavn og barneklær. Han sukket bare og virket ikke glad i det hele tatt. Jeg forstod ingenting.
Vi hadde en samtale om alt, der han sa at han fortsatt var med på å starte en familie sammen. Han ville gjerne ha barn med meg og var klar for å prøve.
Han synets dog det var slitsomt at jeg plutselig hadde blitt så besatt av tanken på barn, noe jeg selv ikke syntes var tilfellet i det hele tatt.
Jeg bestemte meg for å ta et steg av gangen og ikke tenke for mye på barn, i alle fall ikke “høyt”. Jeg holdt meg borte fra å surfe på nettsider om graviditet når Per var i nærheten.
Det viste seg at dette fungerte mye bedre for oss. Per var i bedre humør og kunne til og med spontant iblant nevne barn.
Nå venter vi en mai-baby og Per er kjempe begeistret! Kanskje til og med enda mer begeistret enn meg! Det er nå han som tenker høyt på barne navn heeeele tiden!”
Men jeg vil si en ting… Å få barn er en velsignelse, et privilegium, og en fantastisk gave i livet!
Barn behøver ikke være en barriere, men jeg tror mange småbarnsfamilier vil være enig med meg når jeg sier at når man får barn kommer nesten alltid barnets behov før en selv.
Hvordan man håndterer dette er en modningsprosess, og modenhet har iblant lite med alder å gjøre. Noen er modne når de er 18, andre 35.
Det handler kanskje mest om å ha prøvd seg på det meste i livet, være uansvarlig, ha fått lov til å eksperimentere seg på alt man er nysgjerrig på.
Sikkert mange som ler av dette og sier “men jeg vet at jeg er klar”.
Ja, det er kun du selv som kan vite om du er klar eller ikke, men spør deg selv om du er klar for å komme som nummer to, og prioritere et annet liv framfor ditt eget.
Et barn tar over livet ditt uansett hvor fantastisk det er, og selv noen av de mest modige og oppegående menneskene jeg kjenner har havnet i panikk fasen og nesten “angret seg” etter at de fikk barn når de opplever at de ikke lengre har samme kontroll over sitt liv og / eller situasjonen.
Problemet med barn er at de ikke kommer med angrerett. Så tenk nøye etter!
Hvordan blir økonomien som småbarnsforeldre?
Om man kjenner seg klar og gjerne vil forsøke å få barn så anbefaler jeg at man får en oversikt over privat økonomi, uansett hvor pengene kommer fra. Det er viktig å ha en oversikt over dette innen man planlegger graviditet og slutter med prevensjonsmidler.
Det kan bli utfordrende med penger når man har barn, og en trangere økonomi kan også slite på forholdet.
En ting er sikker: Man blir ikke rik økonomisk av å skaffe seg barn. Men man blir rik på mange andre måter!
Om du vil teste ut hvordan din økonomi vil bli som småbarnsforeldre, kan du sjekke ut småbarns foreldre’s økonomi kalkulator her:
Et annet tips er å forhøre seg med venner og bekjente med barn, og høre hvordan deres økonomi har blitt påvirket.
Det er bedre å være forberedt, og som en ekte realist så syntes jeg at man gjør seg selv en bjørnetjeneste om man ikke planlegger i forkant.
Forskjellen på kvinner og menn
Nå skal jeg generalisere litt… Ofte, dog naturligvis ikke alltid, ser det ut til at kvinner og menn ser litt ulikt på dette med å starte familie.
Mannen vil ha alt det praktiske ordnet: Stabil økonomi, hus eller leilighet, avklarte studier eller til og med en fast jobb.
Mange menn ønsker å passere en viss alder og ha oppnådd andre ting i livet som for eksempel å ha reist rundt i verden.
Kvinner vil naturligvis også ofte alt dette, men mange kvinner kan likevel tenke seg å starte en familie uten å planlegge eller prioritere andre ting i livet først. Kanskje en noe “alt løser seg” innstilling. Dette kan ofte føre til problemer.
Huleboer menn og husmor-mamma
Det er som følge av dette klart at menn som reagerer slikt har et bra poeng. De ønsker å gi barnet og forholdet stabilitet. De vil være 100% klare for å fokusere på barn, og ha utforsket og gjort seg helt ferdig med andre ting i livet.
Dette er et urgammelt instinkt som finnes dypt i menn’s røtter, mange kaller det jeger instinkt eller huleboer instinkt, der de forsørger mor og barn.
For å mestre dette må de først ha en passende grotte, passende verktøy for å kunne jage og slukke brann. Praktiske ting.
“Sara kan virkelig ikke forstå at jeg vil at vi oppnår en stabil økonomisk trygghet før vi får barn.
Jeg vil ikke stå der med en ussel tusenlapp eller to hver måned, jeg vil at vi skal kunne unne oss og ikke slite økonomisk.
Hva er hensikten med å bli en familie om vi ikke har råd til å gjøre noen ting annet enn å sitte hjemme hele tiden?
Jeg er redd for at vi ikke kommer til å klare å skaffe oss et bra hjem og bygge en bra grunnmur om vi får barn allerede nå”.
Kvinner har et annet instinkt i seg, nemlig husmor instinktet.
Nei, jeg mener ikke behovet for å bake boller og sy gardiner, men behovet for å bli mamma, å få barn, selv om behovet for et bosted er noe som også fremtrer som en stor prioritet når man blir gravid.
Den biologiske klokken, uansett hvor lite bevisste vi er på den, styrer oss og minner oss stadig på at det er klart for barn! Blås i grotten og ild, vi finner nok en løsning på en måte å holde oss varme på, for jeg vil ha barn!
Vi styres ofte av instinkter og følelser, ikke så mye av det praktiske.
Om du ikke kjenner deg igjen i alt dette, så husk på at jeg bare generaliserer.
Mange kvinner og menn sitter sikkert og fnyser av dette, men det er faktisk slik for de fleste. Mange er bare ikke bevisste på det.
Hva vi føler, eller hva vi har i genene våre, kan vi ikke styre.
Hva gjør man om man har ulike ståsteder?
Man må akseptere at den andre personen har ulike tanker og synspunkter, noe som kan være kjempevanskelig. Det er viktig å kompromissere – Ha samtaler, la begge parter få komme med sine tanker og ideer, regne litt på økonomien, finn ut om dere er villige til å kanskje ofre noe for å finne løsninger som gagner begge to!
Kan dere balansere studier med barn, hva skjer om du behøver fri eller permisjon fra jobben osv.
Det er åpenbart sjeldent morsomt å ha en slik samtale, men det er bedre å gå igjennom alle fakta og forsøke finne løsninger enn å være sta og holde på sitt!
“Jeg bestemte meg for å flytta fra Andreas etter at jeg innså at han ikke ville gi meg en gang en bit av lillefinger’n. Jeg orket ikke lengre hans unnvikende svar, og han nektet fullstendig å høre på hva jeg hadde å si.
Det føles utrolig slitsomt at det må være slik bare fordi han føler at han ikke er klar for å binde seg, og at han føler at han har lyst til å gjøre masse andre ting i livet innen han er klar for å planlegge og bestemme seg, hva enn det nå betyr. Hva mer trenger han egentlig?
Jeg blir så j–ig sliten!”
Hva man ikke skal gjøre
Jeg ble spurt av en mann om å legge til hva man ikke skal gjøre om man befinner seg i en situasjon der den ene vil ha barn og den andre ikke.
Noe man ikke skal gjøre er å bli gravid mot den enes vilje! Jeg syntes selv at det er en slem ting å gjøre, og det kan føre til hjertesorg og mye problemer!
Del to av hva man ikke burde gjøre er å leke med den andres følelser og spille på drømmer og forventninger – for eksempel prate om familie og barn og gjøre den andre lei seg, eller kanskje blåse i å bruke kondom når man egentlig ikke vil ha barn, men videre være negativ i en situasjon eller diskusjon der man skulle vise seg å bli gravid.
“Jeg ble gravid, og jeg var så utrolig kjempe lykkelig! Etter 13 lange måneder så fikk jeg endelig et positivt resultat på gravid testen. Akkurat i rett tid!
Jeg hadde begynt å tro at det var noe feil på meg eller Anders, men Anders hadde trøstet meg og sagt at det sikkert ikke var noen å uroe seg for.
Jeg planla verdens største overraskelse og hadde kjøpt et par små kaker som jeg hadde pakket inn i fint papir. Når han kom hjem så gav jeg pakken til Anders i all stillhet, og han åpnet det smilende. Når han så hva som befant seg inni ble han helt blek og bare stirret på meg.
Den kvelden forstod jeg ingenting. Virkelig ingenting. Anders sa han ikke ville. Han kunne selv ikke forklare hva som hadde skjedd med han, han bare ville ikke. Han syntes det var best om jeg tok en abort.
Dumt nok så gjorde jeg nettopp det. Trodde at det kanskje skulle gjøre at vi fikk tilbake det forholdet vi alltid hadde hatt sammen.
Jeg hadde det helt forferdelig etter aborten og Anders ble en konstant påminnelse på hva jeg hadde gjort. Jeg kunne knapt se han etter aborten, og etter et par måneder orket jeg ikke mer og gjorde det slutt etter et syv år langt forhold.
Anders skjønte ingenting. Idiot!
Jeg angrer meg veldig på at jeg tok den aborten. Tenker ofte på mitt ufødde barn”.
Hva gjør man om man ikke klarer å kompromissere?
Er det slik at om man absolutt ikke klarer bli enige, at ingen part vil kompromissere eller en gang forsøke kompromissere, må kanskje tenke på hvordan man faktisk vil leve sitt liv.
Er man villig til å vente til den andre er klar for barn? Vil man vente til høyskole studier er ferdige, jobb kontrakten underskrevet, huset kjøpt og pusset opp, og alderen virker være rett?
Eller vil man ikke vente?
Kan man finne en gylden vei i midten? Eller er det kun svart eller hvitt som gjelder?
“Jeg valgte å forlate min mann da han krevde at jeg skulle ta en abort. Han sa at han ikke var klar for å bli bundet med en familie.
Jeg syntes han kunne ha tenkt på dette innen vi begynte å prøve. Han mente at han ikke tidligere faktisk hadde innsett hvordan et barn faktisk ville påvirke hans liv.
Jeg nektet ta en abort. Han gjorde det slutt med meg. Jeg flyttet derfor inn med søsteren min, og selv om jeg sørget over Per så vet jeg den dag idag når jeg ser på min sønn, at jeg tok en helt riktig beslutning!
Oscar er mitt alt”!
Løsningen?
Jeg har ingen enkel løsning og det eneste jeg kan foreslå er at dere prater om det til dere begge er innforstått med hva den andre personen syntes. Kanskje kan dere til og med få hjelp av en familie terapeut?
Ikke akkurat et drømme svar, men husk på at kun til sammen, og også hver for seg, kan dere avgjøre hva dere vil!
© Can Stock Photo Inc. / VadimGuzhva
